I min barndom var det mange dyr , noen var i skogen, andre hadde jeg hjemme. Min mor forstod mitt behov for å ha omgang med disse underlige skapningene som måtte utforskes. Det var katten Mia, hunden Pia og skilpadden Ferdinand.
I tillegg var det tre hvite mus, som fikk bolig i et fuglebur. En dag var de ikke i buret sitt lenger, men etter tre dager ble de funnet under kjøleskapet. Når en av mine eldre søsken satte en av dem oppå båndopptageren og kjørte på med full speed, klarte jeg ikke dele den gleden. Jeg kunne kjenne redselen og svimmelheten til den stakkars lille. Snakk om dyrplageri!
I skogen traff jeg på bla. ugle, ekorn og ikke mist rumpetroll og diverse innsekter , som måtte tas med hjem og undersøkes nærmere. Noen satt på blader, som ble fraktet med. De måtte jo ha noe å spise og hvile seg på.
Doberman Pincheren Pia ble den mest betrodde, hun forstod alt og hadde store tillitsfulle brune øyne. Henne kunne jeg fortelle alle mine sorger og gleder til. Det fine var at hun aldri ble lei, men var alltid tilstede for meg.
Så en dag ble Pia borte. Det var en nesten uslokkelig sorg i lang tid.
Jeg opplevde en spesiell kontakt med hver og en av disse vesenene. Å se dem inn i øynene var som å komme i kontakt med dyrets indre. Som om vi forstod hverandre, hadde et bånd.
Men samtidig med mitt samvær med disse dyrene ville jeg så gjerne ha et lykketroll.
Det ga meg en spesiell glede å se på disse rynkene og igjen disse brune øynene, som bare strålte til meg.
Men det kunne jeg ikke få. De var fra eventyrverdenen, og i min oppvekst var det synd.
Derfor måtte jeg skaffe meg flere, både store og små når jeg ble voksen. Det gir meg fortsatt den samme følelsen.
Men nå har jeg nærkontakt med en Fransk Bulldog, og da tenker jeg at hun er en god erstatning for lykketrollet jeg ikke fikk. Hun har jo så flotte rynker i fjeset og store brune øyne, fulle av tillit. Forstår alt og er alltid tilstede. Skjønne Lea…
