Søsken er viktig for oss, de er med oss hele livet. Det innebærer en egen form for kjærlighet.
Det gir trygghet å ha søsken rundt seg. Ofte har vi levd tett på hverandre de første viktige årene av våre liv. Vi har felles historie, noe som kan tolkes eller oppfattes forskjellig i en søskenflokk.
Man lærer seg å takle konflikter, gi og få omsorg. Det er et følelsesmessig bånd der, som skaper forventninger. Når disse ikke blir infridd, kan man bli frustrert, sint og såret. Konflikter kan lett oppstå.
Hvis det er mangel på ubetinget kjærlighet, blir det lettere sjalusi, konkurranse og misunnelse. Når alle får det de har behov for og blir sett som den de er, blir det mindre av sjalusi og barna blir mer harmoniske.
Jeg er selv vokst opp som yngst i en søskenflokk på seks sammen med mine foreldre.
Dvs. at det var syv personer å forholde seg til, som hadde forskjellig oppførsel, temperament og personlighet. Som den minste fikk jeg mye kjærlighet og oppmerksomhet og beskyttelse på skoleveien.
Vi er som et hus med solid grunnmur og seks vegger. To av disse er nå revet vekk og det føles som om noe mangler i helheten, noe som er veldig unaturlig. Disse veggene har jo alltid vært der.
Gjennom tidene har huset vært utsatt for kraftige jordskjelv og til dels harde sammenstøt, men grunnmuren står fortsatt støtt. Søskenkjærligheten består.
Da blir det viktig å jobbe for fred og forsoning. Man må lære seg å sette strek over gamle sår og fokusere på samholdet og det positive som det tross alt er aller mest av.
De syv nederste radene med perler på tavlen har tilhørt min eldste søster før hun gikk bort. De er spesielt betydningsfulle.